PLAYING DEAD

​

Performance Saturday 17/2 2007 from 15:00 to 18:00.
Thursday 22/2 and 1/3 from 20:00 to 21:00.
Saturday 24/2 and 3/3 from 15:00 to 16:00.
Installation during the whole period.
Part of Prosjekt Galleri Oslo.

​

//

​

A stone bench with the form of a coffin, wrapped in gauze and with 18 white carnations protruding in a tight structure. A long, narrow floor section covered with white handkerchiefs, gauze, white sheets of paper, some of them blank, some of them with a poem written on them. Me in a white wedding dress and gauze, alternating between total immobility, slow, ghost-like movements and sudden explosive force.

PLAYING DEAD was a site-specific performance and installation that I made for Prosjekt Galleri Oslo. Here I dealt with the themes of loss, death and transformation, both in relation to Galleri Oslo and on a more general level.
 

//

​

From the press release:

PROSJEKT GALLERI OSLO

Saturday the 17th of February 2007 an art project by seven artists takes place in Galleri Oslo. The art project, which includes sculptures, mixed media installations, drawn installations, video and performance, will be exhibited until the 4th of March.

When Galleri Oslo opened in 1989 the intention was that the 390 metres long indoor parade would be inhabited by a varied selection of businesses, restaurants and cafes, with an emphasis on travel, leisure and entertainment. Today, 18 years later, most people associate Galleri Oslo and The Bus Terminal, which resides below, with an indefinable thoroughfare from Grønland (central east) to Oslo Central Station.

The reality is that Galleri Oslo has arrived at a function that is so very different from the original intention, and this has inspired the art project in the building. The artists involved also find a potential and a challenge in Galleri Oslo as a showroom for contemporary art, as it is visited by thousands of people every day. Prosjekt Galleri Oslo presents art that is created especially for the site and that deals with the building in different ways, from the original intentions and visions through to today’s realities and future possibilities. The art pieces might also be read in a context beyond the frame work of the building.

Prosjekt Galleri Oslo is a non-commercial group project between the following artists:
Ida Maja Fridstrøm (NO), Maren Juell Kristensen (NO), Camilla Lyon (UK), Janicke Schønning (NO), Dorothy Szulc (UK), Berit Wilhelmsen (NO) and Johanna Zwaig (NO).

 

//

 

More about PLAYING DEAD:

Here are some reflections written in Norwegian by researcher in social anthropology at the University of Oslo, Henrik Sinding-Larsen, the 17th of February, while the performance was taking place, during a period of three hours:

Livets og dødens bevegelser. Stillstand. Tyngdekraftens hegemoni. I døden veier kropper og nelliker like mye. En dame stopper opp, ser på et dikt, forstår ikke, går videre og ser på nellikene, forstår ikke. Det er så mye man ikke forstår. Kanskje noe viktig. Kanskje det er derfor de stopper opp. Man stopper ikke ved noe man forstår. Da går man videre. Døden har en evig varighet. Playing Dead har bare en uviss varighet. Men fordi uvissheten er total, har den en flik av evigheten. Men så skjer det noe. Noe umerkelig, men definitivt noe. Nok en gang innskrevet i tiden. En utfordring av tyngdekraften. Langsomt. Svært langsomt. Vi kommer alle fra havet. Vi krøp opp på land som krypdyr. Med nesten hele magen i kontakt med bakken. Men med lemmer som drev oss fremover. Med et blikk som hadde en retning. Frem og forsiktig oppover. Eller kanskje ikke så forsiktig. Kanskje for å forberede et drap, på et byttedyr. Men krypdyret ville opp. Opp. Opp. Opp. På tvers av alle krefter som vil ned. Vaklende, famlende, ustøtt oppover. En dinglende balanse som plutselig strammer seg til i en perfekt bue, et uttrykk, en vilje, en seier, en bevegelse, vakrere enn noe naturen kunne fått til på egen hånd, en dans, et liv, midt i et virvlende liv. Det haster. Det har kommet noe nytt til bevegelsene, tyngdekraften har igjen meldt seg på banen. Kanskje det ikke var sant likevel, kanskje det var ”Playing alive”? Men all kraften, all energien kan ikke være en illusjon. Jerngitteret er et fengsel, men også et fast holdepunkt for kreativitet. Frihet er skapt av fengsler.
Et barn på høyst 2 år har stoppet opp. Han står. Du ligger. Lenge. Han står rett opp og ned på ett og samme sted, og du ligger et par meter unna badet i hvitt lys, hvite klær, hvite tørkler. Han har blå parkdress på og står og ser og ser. Faren henter barnevognen og går bort for å leie ham til vognen. Uten å vike blikket fra den hvitkledde på gulvet, avviser han pappaens hånd så kontant at faren etter andre forsøk gir opp, trekker barnevognen tilbake og lar sønnen fortsette å stå urørlig og se på den hvitkledde på gulvet. Noe var åpenbart viktig. ”Personellforsikring AS” står det på vinduet bak deg, som om personer virkelig kunne forsikres. Du bidrar neppe til akkurat det. Eller kanskje? Noen prøver å lese bakgrunnsteksten som er hengt opp på veggen. Antagelig gjør de det for å føle seg sikrere. Sikrere på at dette er kunst og ikke uinnrammet liv.
Nå våkner dyret. Slitent men våkent. Døden er aldri vakker, men livet er ikke synlig uten døden. Nå er du et krypdyr eller et lite barn som utforsker gulvet eller armene. Å reise seg går vanligvis så fort at vi ikke klarer å fatte hva det vil si å reise seg. Den første bevegelsen var manetenes. Trekke seg sammen Vide seg ut Trekke seg sammen Vide seg ut. Men dette er voldsommere. Det er en kraftfull dans i rommet, i hele kroppen. Alt for store bevegelser i forhold til det ikkedansere er i stand til, en total kontradiksjon i forhold til krysningen mellom brudekjole og likklede. Og hver gang, like etter at bevegelsene har vært som kraftigst, blir du liggende død på bakken. Men nå begynner jeg å tro på tittelen. Det er et spill. Playing Dead. Og hvis dette er et spill, hvor er da virkeligheten? I den gurglende lyden fra rulletrappen? I Galleri Oslos mausoleum over et dødfødt kjøpesenter? Den virkelige verden er alltid et annet sted. Kunst er alltid innrammet. Noen påstår at det er selve rammen som gjør det til kunst. Derfor er det noe fascinerende når rammene blir utydelige. Kanskje videokameraet ikke burde vært der. Kanskje heller ikke vennene, medkunstnerne. De hjelper oss til å se rammen.
Stirre mot gulvet. Lengte mot gulvet. Aldri stirre opp eller bort, bare mot gulvet, men sprette opp igjen når tiltrekningskraften ble for sterk. Hva er det som er så fascinerende med gulvet? Flamenco er i slekt med de greske statuer. Bueskytteren, diskoskasteren, Venus fra Milo. Linjene fra den ene hånden til den andre, gjennom skuldrene, gjennom kroppen. Kroppen er et sted. Galleri Oslo er nesten per definisjon et ikke-sted. Nærmere et ikke-sted i Oslo kommer man ikke. Og innenfor dette har du søkt og lett og funnet en liten tarm av en korridor, et ikke-sted i ikke-stedet, eller ikke-sted i annen potens. Dette valgte du å lage til et sted ingen av de tilstedeværende for fremtiden vil være i stand til å gå nøytralt forbi.


Photos: Leo Buitelaar